torsdag 3. mai 2012

Sex appeal

(Dagens bilde er manipulert, sånn hvis noen skulle være i tvil.)

Det er ingen overraskelse at jeg ikke føler meg helt komfortabel i mitt nye skinn (les: tjukk). Jeg har, som tidligere nevnt, lagt på meg over 20 kilo det siste året, og det bidrar ikke til at jeg føler meg spesielt deilig. Jeg gruer meg faktisk temmelig mye til sommer, sol og bikini, for jeg har ikke lyst til å sprade omkring halvnaken.
Jeg drømmer hele tiden om at jeg våkner opp om morran og har blitt slank, fin og lekker. En venninne av meg sa at hun drømmer om å våkne opp en morgen og være fornøyd over seg selv. Det syns jeg var veldig fint sagt, men jeg vil fortsatt helst våkne opp med drømmekroppen.

En ting som synes typisk for de fleste damer, og mange menn, er at vi aldri er helt fornøyd med oss selv. Det er alltid noe man ønsker var større, mindre, flatere, hardere og så videre. Jeg har alltid ønsket meg bittelitt kortere ben. Jeg er jo veldig glad over mine lange ben, men det er mye frustrasjon over at jeg nesten aldri kan kjøpe ei bukse som er lang i beina. Heldigvis er det trendy med høyvannsbukser i år, så nå tusler jeg rundt med moderne bukser (over ankelhøyde). Noen ganger har jeg også ønsket meg at jeg var noen centimeter kortere. Det er nemlig ikke så lett å kjøpe et langt skjørt eller en lang kjole når man rager 1, 8 meter over bakken. Men jeg har jo stort sett god oversikt i terrenget, spesielt når jeg går med høye hæler. Det vil si, de få gangene jeg finner et par sko som passer. Jeg har nemlig fått utdelt et par pailabber som står i stil med høyden min. Så da står jeg ihvertfall støtt. Og så ligner jeg litt på Paris Hilton, for hun og jeg deler skostørrelse.

Men for å komme tilbake til overskriften i dagens innlegg. Jeg leste et sted for mange år siden, mest sannsynlig i et dameblad, eller så var det i VG, at mygg lukter seg fram til sexy mennesker. Blodet til disse menneskene lukter søtere og bedre enn blodet til ikke fullt så sexy personer. Personer med mye sex appeal får dermed flere myggstikk enn "vanlige".

Derfor vil jeg stolt fortelle at jeg allerede har fått 11 myggstikk!

tirsdag 1. mai 2012

Siden sist

Det er mange som har lurt på hvordan det er med meg nå etter forrige innlegg. Vanligvis hjelper det på formen når jeg får satt ord på det og skrevet det ned. Det gjorde det denne gangen også, så jeg fikk en fin, liten opptur i etterkant. Blogging er utrolig god terapi for meg, og så fort jeg får skrevet det ned blir jeg automatisk bedre til sinns. Jeg setter også veldig stor pris på at så mange leser innleggene mine. Det varmer veldig at jeg får så mange tilbakemeldinger og så mye støtte. Spesielt siden jeg er så ærlig og deler så mye i bloggen min.

Alt jeg skriver gjør jeg for å bryte ned barrierene rundt det å være psykisk syk. Det skal liksom ikke snakkes om slike uhåndterlige sykdommer, og det virker som om det ikke er lov til å ha en "ræva" dag. Personlig har jeg fått utelukkende positive kommentarer og tilbakemeldinger etter forrige innlegg. Jeg syns det er viktig å ta opp temaet selvskading, for det skjer på virkelig, og det er mange som sliter med dette. Jeg har små, stygge arr på armen, og jeg er absolutt ikke stolt av det. Men det er en del av meg nå, og det er jeg som må takle det. Jeg fikk akkurat beskjed av søstra mi om at flere har sagt til henne at jeg ikke burde ha skrevet om selvskading og at det var upassende. Nei, jeg burde kanskje ikke gjort det, for noen syns at det er ekkelt å lese om det. Men da kan man kanskje prøve å tenke seg hvordan det er for en som må leve med det. Det er viktig for meg å dele det tabubelagte omkring sykdommen min. Det finnes mye tabu og "hysj-hysj" i forbindelse med bipolar lidelse og alt annet som handler om psykisk helse. Og når det er sagt, neglebiting går under definisjonen selvskading. Så det er vanligere enn man tror...

De siste dagene har formen blitt litt dårligere. Jeg sliter med denne stygge, ekle depresjonen min, og det har aldeles ikke hjulpet at svigerfar døde. Jeg har vært så sliten, og i helgen har det vært hardt. Heldigvis har barna vært hos mamma og Erik, så de har slippet å ta hensyn til meg og jeg har fått slappet av. Jeg har mange rundt meg som støtter meg, og ikke minst har jeg et profesjonelt hjelpeapparat rundt meg. Så dersom noen lurer; jeg får god hjelp! Og når noen har spurt meg nå om hvordan det går, har jeg faktisk klart å si at det ikke er så bra. Det er jeg stolt av, for det er skikkelig vanskelig å være ærlig om slike følelser. Så kanskje det ikke står så gæli til allikevel?